Fra sykelig overvekt til hjertets sunne galskap



Hvorfor er maleriene så viktig for meg?

Denne bloggen handler mest om maleriene mine, men jeg har lyst til å fortelle litt om nettopp hvorfor maleriene er så viktig for meg. Det å male er nemlig noe av det som har hjulpet meg i å finne en ny retning i livet.




Noe jeg ikke har skrevet så mye om her inne, er det at jeg er sykelig overvektig, og har slitt lenge med å klare å endre kosthold og livsstil. Jeg var syk, sliten, asmatisk, trøtt, hadde vondt overalt, var ukonsentrert, deprimert, og måtte jobbe deltid og var en tikkende bombe i forhold til alle mulige livsstilssykdommer. Det eneste som hjalp på vanskelige følelser, var å trøstespise (hvis noen hadde kunnet sette en diagnose på meg, hadde det vel vært en overspisingslidelse).



Jeg har ikke bilder fra februar, men dette er fra jula

Jeg var diger. Jeg var så stor at jeg ikke kunne sitte i en stol med armlener, eller i et flysete. Jeg klarte ikke å knytte skolissene. Jeg hadde trukket meg tilbake, og hadde lite kontakt med venner og bekjente. Jeg orket nesten ingenting, annet enn å sitte å glo på TV og pc. Og spise. I midten av februar 2014 begynte jeg for alvor på en ny livsstil, sammen med resten av familien. Da veide jeg skremmende 151,5 kg, fordelt på 157 cm...


I dag (19. september 2014) veier jeg 122,2 kg, altså 29,3 kg mindre enn i midten av februar). Men jeg har fortsatt en 50-60 kg å ta av til jeg nærmer meg normalvekt. Og jeg har et stykke igjen til jeg kan kalles fysisk aktiv. Jeg har med andre ord fortsatt en lang vei å gå!

Hvorfor tror jeg at jeg skal klare dette? Både statistikk og erfaringer taler jo imot meg. Face the facts: Operasjon har mer varige resultater, på sikt. Og som så mange andre, har jeg prøvd utallige ganger å slanke meg, og jeg har klart det også, jeg har bare aldri klart å holde den nye livsstilen lenge nok til å forbli sunn og frisk. Så hva er det som gjør at jeg tror jeg får det til denne gangen?

Vel, maleriene mine er en god hjelp, faktisk! I løpet av denne prosessen har jeg gjenoppdaget den gamle hobbyen min, og det har vært ganske så forløsende! Men før jeg sier mer om det, er det naturligvis flere ting som gjør at jeg har troen på at dette skal funke, og at jeg vil få til varige endringer (mange av disse punktene er kjente ift. hva som virker ved endringsarbeid, jeg har med andre ord ikke funnet opp kruttet selv):

• I stedet for å fokusere på vekta, kosten, eller aktiviteten, fokuserer jeg på hele meg. Hele jeg vil ha det bedre, det handler ikke bare om mat og slanking.
• Jeg er ikke avhengig av støtte fra lege, rehabiliteringssenter eller andre. Jeg tar ansvar selv! Men jeg blir sett og hørt de gangene jeg er hos legen, det er viktig.
• Samtidig er dette et felles prosjekt for mannen, jeg og hele familien. Det gjør godt med støtte! Og så har jeg også veldig god støtte fra likesinnede på et forum på nettet (www.lavkarbo.no).
• Vi har et kosthold og en livsstil vi kan leve med resten av livet, vi har planer for kost og trening, men ikke tvangstrøyer. Vi har gjort små endringer som er lettere å holde på. For eksempel mosjonerer jeg når jeg går til og fra jobb, barnehage og skole, når jeg går i trapper og står ved jobbpulten. Små endringer som er lette å vedlikeholde!
• Vi spiser sunn, næringsrik mat og har funnet en balanse i kostholdet som minsker søtsuget. Vi har stort sett kuttet vekk alt av sukker og mel, og spiser mye mindre pasta, ris og poteter, også. Likevel følger vi ingen beinhard lavkarbodiett, vi klapper ikke sammen hvis vi spiser en gulrot eller potet, akkurat. Det viktigste for oss er at vi spiser naturlig, sunn mat, rikelig med gode næringsstoffer og minst mulig dårlig ferdigmat.
• Når jeg «sprekker» (for det gjør jeg fortsatt iblant), fortsetter jeg med den sunne livsstilen igjen i neste sekund. Ikke neste dag, eller neste mandag.
• Jeg vet at jeg må kunne si nei til noe for å si ja til meg selv (eller jeg jobber med det, i alle fall).
• Jeg vet at jeg er bra nok nå (eller jeg jobber med det, i alle fall J). Jeg legger i alle fall ikke livet mitt på vent til jeg blir slank. Da jeg fikk sjansen til å utstille bilder, tok jeg sjansen med en gang.
• Til slutt, og dette er VIKTIG! Jeg har lært mer om å håndtere stress og takle vanskelige følelser. I alle år har jeg spist for å trøste meg eller føle meg bedre, og det trenger jeg ikke i den samme grad lenger. Og det er her maleriene mine kommer inn. Da jeg oppdaget malingen igjen, og fant fram malesakene, la jeg merke til at rastløsheten og uroen som tidligere fikk meg til å trøstespise… den smuldret vekk!

Jeg må fortelle om en annen måte maleriene har hjulpet på, også. Jeg har vel nevnt før at jeg var på rehabiliteringsopphold på Haugland rehabiliteringssenter i mars/april. Der fikk jeg tid og mulighet til å male litt om kveldene, og den sjansen grep jeg begjærlig. Og siden jeg følte meg ganske usikker i starten, satset jeg på det sikre. Jeg malte noen riktig så idylliske bilder. Noe i retning av dette (dette er ikke de bildene det var snakk om, men det var noe i denne stilen):

Da en av de ansatte på rehabiliteringssentetert kom med en konstruktiv kommentar, om at han kunne se at jeg kunne male, men hadde jeg prøvd å male noe abstrakt noen gang? Slå meg løs litt og male noe annet? Han likte halvabstrakte bilder, sa han.

Først ble jeg litt paff – komme her og komme her – hvem trodde han at han var, siden han kom her og kritiserte? Men jeg pustet inn, smilte og innså ganske fort at han hadde et kjempepoeng, jeg hadde faktisk selv vært inne på tanken at jeg egentlig ville male noe annet. Selv om mange rundt meg hadde skrytt veldig av de idylliske bildene, var jeg ikke riktig fornøyd selv. Jeg hadde noe annet jeg ville uttrykke. Så jeg tok penselen fatt, og malte dette:



"Endring"



Dette er kanskje ikke det teknisk beste bildet jeg har malt, men det er et bilde som i alle fall gjør meg noe, følelsesmessig. Jeg følte meg langt mer fornøyd med bildet, og hva andre syntes om det, vel det var ikke så farlig.

Etter dette har jeg forsøkt å utfordre meg selv med malingen. Jeg kan fortsatt male "idylliske" bilder iblant, og jeg kan male delvis eller helt abstrakt. Det viktigste for meg, er at jeg kjenner at jeg lærer av det, og at jeg ikke bare tråkker i gamle spor.

Denne lille hendelsen ble en aha-opplevelse for meg, på flere plan. Den illustrerer litt hvordan rehabiliteringssenteret var en hjelp for meg – de som jobbet der kom med små dytt, små justeringer som fikk meg til å tenke litt annerledes, i stedet for å bare fortsette med det samme gamle. Men det var jeg som tok det til meg, og det var jeg som gjorde noe med det. Og det har jeg fortsatt med!

Da jeg for eksempel fikk tipset om at jeg kunne ha separatutstilling nå i september, grep jeg for eksempel sjansen, selv om det letteste nok hadde vært å ta det sikreste valget, å vente til en annen gang. For hva hadde vel en nybegynner som meg å gjøre med en egen utstilling? Men jeg tok sjansen, og jeg har lært utrolig mye av det!

Nå er det ikke så lenge til jeg skal inn på rehabiliteringssenteret igjen, og jeg kan nesten ikke vente med å vise hvor langt jeg faktisk har kommet! Og da er ikke vekta det jeg tenker på i første omgang. Fra å være overveldet av overspising og sykelig overvekt, klarer jeg nå å finne et langt sunnere utløp for mitt hjertes galskap ("hjertets sunne galskap" er fra et sitat av Tor Åge Bringsværd, som det står litt mer utfyllende om her). Og det er langt viktigere enn tallene på ei vekt, spør du meg!


Såh. Derfor er maleriene mine så viktige for meg.